Sisi-serie og Sissi-filmer: skjermen mot historien

Enten du kom hit via en Sisi-serie eller de gamle Sissi-filmene: inne i Hofburg finnes et museum med det uttalte formålet å motsi en rekke filmer. Det er uvanlig nok til å være det mest interessante ved hvordan Elisabeth huskes — og det forteller deg hvor fullstendig skjermversjonen vant.

Trilogien fra 1950-tallet

Ernst Marischkas Sissi-filmer, med tenåringen Romy Schneider i hovedrollen, kom fra 1955 og ble enorme. De er romanser i Technicolor: en livlig bayersk jente møter en ung keiser, kjærligheten seirer over hoffprotokollen, og Østerrike får et vennlig eventyr om seg selv ti år etter krigen.

Deres mest varige bragd er en stavefeil. Elisabeth ble kalt Sisi i familien og skrev det alltid med én s. Aktøren bak Sisi-museet sier det rett ut i sin egen FAQ: hun «stavet alltid navnet sitt med én ‘s’. Den korrekte stavemåten er altså ‘Sisi’.» Dobbel-s-en kommer fra Marischkas titler, og det er fortsatt slik de fleste skriver det.

Kan en film endre hvordan en virkelig persons navn staves sytti år senere, er det rimelig å anta at den endret andre ting også.

Hva filmene utelater

Sett trilogien opp mot det dokumenterte materialet, og utelatelsene er ikke små.

Filmene slutter der vanskelighetene begynner. De gir deg frieriet, bryllupet og de første årene, og stopper. Det de ikke har plass til, er et ekteskap keiserinnen fant uutholdelig, en svigermor som tok kontroll over barna hennes, og en kvinne som brukte resten av livet på å reise for å være hvor som helst annet enn Wien.

De har ingenting å si om det fysiske regimet: livet på 40 cm på det smaleste, fastekurene, oksesaften, veiingen tre ganger om dagen, de 43,5 kg hun var nede i innen 1894. Historikere som leser de samme dokumentene, har beskrevet mønsteret som anoreksi; en professor i psykologi, Walter Vandereycken, har skrevet at kildene «gjentatte ganger beskriver hennes betydelige frykt for vektøkning og de psykopatologiske endringene som er spesifikke for anorexia nervosa».

De tar ikke for seg sønnen Rudolfs selvmord i Mayerling i 1889, eller drapet på henne selv i Genève i 1898, fordi en trilogi som endte med en anarkists fil gjennom hjertet, ikke ville vært filmen Østerrike ønsket seg i 1955.

De nyere seriene

Elisabeth har fått en betydelig gjenoppblomstring på skjermen — en Netflix-serie, en spillefilm og mye annet — og de nyere versjonene er bevisst mørkere. De gjør korsettet, sulten og kjedsomheten til tema i stedet for å hoppe over dem.

Om det gjør dem nøyaktige, er et annet spørsmål, og som regel er svaret nei. De gjør det samme som filmene fra 1950-tallet, bare med motsatt fortegn: de bruker en virkelig kvinne som materiale for historien publikum vil ha akkurat nå. En versjon som gjør henne til en protofeministisk opprører, er like mye en oppdiktning som en versjon som gjør henne til en syngende brud, selv om den første ligger nærmere dokumentene.

To ting tar nesten alle fortsatt feil av. Høyden og skikkelsen hennes: hun var 1,73 m, uvanlig høy for sin tid, noe som sjelden overlever rollebesetningen. Og varigheten: hun var keiserinne av Østerrike i førtifire år, og hun var seksti da hun døde.

Hva museet sier

Sisi-museet åpnet i 2004 i hennes egne leiligheter i Hofburg, utformet av Rolf Langenfass og bygget rundt diktene hennes. Innrammingen er uttrykkelig korrigerende — museet finnes for å stille det dokumenterte opp mot det folk flest tror — og gjenstandene er måten det fører bevis på.

Det er uvanlig for et nasjonalt museum, og det gjør besøket bedre. Du blir ikke solgt romansen; du blir vist bevisene mot den, i rommene der det skjedde.

Hva du heller bør lese og se

Den sterkeste enkeltstående primærkilden er beretningen etter hennes greske lærer, Constantine Christomanos, som noterte det hun sa i timene mens håret hennes ble stelt. Det er derfra linjen om at tankene hennes slapp ut gjennom håret og over i fingrene på frisøren kommer, og ingen dramatisering har gjort det bedre.

Ut over det er Brigitte Hamanns biografi standardverket, og det er kilden det meste av det seriøse materialet stammer fra.

Og så de tre stedene i Wien: Sisi-museet for argumentet, Kapusinergraven (Kaisergruft) ved Neuer Markt for graven, og monumentet i Volksgarten for det byen valgte å bygge til minne om henne. Til sammen dekker de mer enn noen av filmene.